Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl …

Samspill mellom ansatte og barn bidrar til barns fellesskap, vennskap og lek. Men en for individbasert tilnærming til enkeltbarn gir mindre felles oppmerksomhet, skriver førstelektor Ellen Os ved Institutt for barnehagelærerutdanning i sin fagartikkel til Barnehagedagen 2022.

03.03.2022 av Ellen Os, førstelektor ved Institutt for barnehagelærerutdanning, OsloMet – storbyuniversitetet.
Sist oppdatert: 03.03.2022

Mulighetene til å møte andre barn på samme alder er det som først og fremst skiller barnehage fra hjemmemiljø. Relasjonene til andre barn har betydning for barnas trivsel og sosiale læring. Ifølge Hännikäinen (1999) er barnehagelivet en manifestasjon av fellesskap. Jeg har gjennomført en undersøkelse av ansattes involvering i småbarns samspill og relasjoner med andre barn (Os, 2020). Resultatene tyder på at barnehageansatte har noen utfordringer når det gjelder å støtte og bidra til barns vennskap og relasjoner.

Samspill – to sider av samme sak

De ansattes samspill med barna er ikke bare viktig for utviklingen av gode relasjoner mellom de ansatte og barna. Gjennom samspill med barna formidler de ansatte også holdninger til andre barn og kan, gjennom ivaretakelse av relasjonene mellom barna, bidra til barnas felleskap, vennskap og lek. Samspillet mellom ansatte og barn må derfor sees som to sider av samme sak.

Ifølge Gullestad (1994) kan vanntette skott mellom barns og voksnes kultur, medføre at barnekulturens bakside, som ekskludering og mobbing, utvikles. I rammeplanen for barnehager understrekes det at ansatte aktivt og kontinuerlig skal arbeide for varme og inkluderende miljøer som fremmer fellesskap og barnas sosiale ferdigheter (Utdanningsdirektoratet, 2017, p. 28).

Involvering i vennskap og samspill

Min undersøkelse tyder på at barnehageansattes utfordringer i arbeidet med barnas relasjoner, handler om å ivareta flere barn samtidig og å gå inn i vedvarende og utdypende samspill med barna.

Når ansatte gikk inn i samspill mellom barna, konsentrerte de seg gjerne om enkeltbarn til tross for at relasjoner mellom barna alltid involverer flere barn. Dette kan betegnes som en individorientert tilnærming:

I en lek der flere barn og en ansatt laget mat, vekslet den ansatte mellom å tilberede maten sammen med ett og ett barn. Den ansatte og hvert av barna utviklet en god lek, men den ansatte bidro ikke til at barna lekte sammen. Det hendte også at ansatte ble så engasjerte i leken med ett av barna, at andre barn ble tilskuere eller trakk seg unna.

Når barn utførte uakseptable handlinger mot andre barn, innebar den individorienterte tilnærmingen at ansatte sa: «Nei, nei, ikke gjør det» uten at konsekvensene for de andre barna ble satt ord på eller at barna fikk støtte til å gjøre godt igjen. I uenigheter om leketøy, tilbød de ansatte gjerne nytt leketøy. Svært sjelden foreslo de at barna kunne dele leketøy. Ofte medførte involveringen at samspillet mellom barna opphørte.

Direkte tilnærminger

Den andre utfordringen var at ansattes involvering i barnas lek og samspill i stor grad var preget av knappe og kortvarige beskjeder til barna om hva de skulle, eller ikke skulle, gjøre. Dette kan betegnes som direkte tilnærminger. Det innebærer at ansatte forteller barna hva de skal gjøre i stedet for å støtte barna slik at de selv kan løse vanskelige situasjoner for eksempel gjennom å oppfordre barna til å spørre baret om de kan få låne leketøy.

Ofte stanset de felles lek uten oppfølging som kunne bidratt til å opprettholde leken:

Alex, ett og et halvt år, og Marie, to år, sitter ved siden av hverandre og rister fort på hodene sine mens de ler. Plutselig gjør Alex slående bevegelser mot Marie. En ansatt sier: «Alex, slutt» og tar bort armen hans. Leken mellom barna opphører.
Det er rimelig at den ansatte stanser Alex’s forsøk på å slå Marie, men hun kunne også hjulpet barna til å fortsette det som i utgangspunktet var en morsom lek.

Ga mindre felles oppmerksomhet

Samlet sett medførte søkelys på enkeltbarn og knappe, direkte tilnærminger til at barna i mindre grad fikk hjelp til å opprettholde felles oppmerksomhet over tid og til å utvikle felles forståelse av situasjonen. Felles oppmerksomhet og forståelse er en forutsetning for felles lek og aktiviteter som igjen kan bidra til utvikling av vennskap.

Undersøkelsen viste videre at når leken og samspillet mellom barna fortsatte etter ansattes involvering, bidro de ansatte til etablering og videreføring av lek og samspill selv når bakgrunnen for involveringen var uoverensstemmelser. Innspillene deres varte over tid og var mer indirekte. De ga barna muligheter til løse vanskelige situasjoner og til å gjøre valg samtidig som de deltok i leken og samspillet. Ofte varierte de mellom individ- og gruppeorienterte tilnærminger. Et eksempel er en lek som starter med at to barn inviterer en ansatt inn i leken:

Det første hun gjør, er å spørre barna hva de leker. Det er ikke barna enige om og spørsmålet utløser forhandlinger mellom barna om lekens innhold. Dette er starten på en lek der alle barna på avdelingen deltar og som varer en time. Den ansattes tilstedeværelse og lekne holdning, bidrar til at leken opprettholdes selv om noen barn innimellom er engasjert i andre aktiviteter.

God nok involvering

Utfordringer i ansattes arbeid med barnas vennskap og relasjoner i barnehager, handler om å ha søkelys på gruppen og samtidig ivareta alle barna. Barnehager er en gruppesetting der ansatte skal bidra til å bygge fellesskap som inkluderer alle barna. For det andre handler det om nærvær og aktive bidrag til barnas lek og samspill.

Undersøkelser i norske barnehager konkluderer med at ansatte i liten grad støtter barns lek og jevnaldringsrelasjoner (Baustad & Bjørnestad, 2020; Bjørnestad, Broekhuizen, Os, & Baustad, 2020; Bratterud, Sandseter, & Seland, 2012; Hernes et al., 2021; Karlsen & Lekhal, 2019; Kleppe, 2017).

Samtidig har ikke alle barn de samme mulighetene for lek og vennskap med jevnaldrende. Eide, Winger, Wolf og Dahle (2017) fant at noen barn vandrer alene store deler av dagen, mens resultater fra andre undersøkelser tyder på at barn utsettes for ekskludering og andre ikke-akseptable handlinger fra jevnaldrende, uten at ansatte oppdager det (Helgesen, 2017; Lund et al., 2015).

De ansatte skal ikke nødvendigvis alltid delta i barnas samspill, men kan innta en «aktiv distanse» som innebærer at de kan vurdere når deres involvering er nødvendig og når de skal trekke seg tilbake. Min undersøkelse tyder på at selv når ansattes involvering ikke var «perfekt», ga mer utdypende og langvarig tilstedeværelse muligheter for forhandlinger og reparasjoner. Det medførte en involvering i barns vennskap og samspill som var god nok.

Ellen Os er førstelektor ved Institutt for barnehagelærerutdanning, OsloMet – storbyuniversitetet.