Tydelig foreldrestøtte til streikende

"Jeg er så sliten!" "Jeg håper dette løser seg snart!" "Hvordan blir det neste uke igjen?". "Hvor lenge har de sett på TV i dag egentlig?". "Jeg må nok jobbe utover kvelden." "Snart klikker det for meg!" Slik åpnet barnehageforelder Erika Steinholt Mortensen talen hun holdt på støttemarkering for de streikende.

11.11.2022 av Informasjonsavdelinga
Sist oppdatert: 11.11.2022

Flere hundre oppmøtte, deriblant en del foreldre, ble grepet av den sterke appellen som Mortensen, som selv er forelder i en streikerammet barnehage, holdt. For de streikende barnehageansatte var det godt å høre en grunnleggende støtte til tross for all frustrasjon og fortvilelse stengte barnehager gir.

Her er appellen gjengitt i sin helhet (med tillatelse):

"Jeg er så sliten!" "Jeg håper dette løser seg snart!" "Hvordan blir det neste uke igjen?". "Hvor lenge har de sett på TV i dag egentlig?". "Jeg må nok jobbe utover kvelden." "Snart klikker det for meg!" "Jeg holder på å bli gæren!"

Det føles rart å stå i denne situasjonen og allikevel kategorisere seg som heldig. Hjemme hos oss har vi fleksible jobber som tillater oss hjemmekontor og muligheten til å jobbe utover kvelden. Så heldige vi er. Barna våre har en trygg hverdag, med besteforeldre som stiller opp flere dager i uken og lekekamerater i nabolaget de kan holde delvis kontakten med i høstregnet på lekeplassen. Så heldige de er.

Dette tærer på oss. Det lille vinduet med normalitet vi fikk smake på etter pandemien, forsvant og vi er tilbake i en usikker tilværelse fylt med fortvilelse og til dels sinne over det vi må stå i.

Men allikevel er vi heldige. Vi får lønn, så uansett hvor slitne vi er, vet vi at vi har til mat på bordet og at julen ikke står i fare.

Men det gjelder ikke alle.

Mange må ut i ulønnet permisjon og mister inntekt i en hverdag som allerede er utfordrende nok økonomisk. Barn med tilknytningsvansker mister verdifull tid i barnehagen. Fortvilte foreldre er fanget hjemme med utålmodige og utagerende barn, og har pandemien vist oss noe, er det at det leder til større grad av mishandling og vold.

En stor del av foreldre med barn i barnehage i dag fikk barn under pandemien. Èn av tre kvinner som fødte under pandemien fikk fødselsdepresjon. Èn av tre! Dette forsvinner ikke over natten. Behovet for forutsigbarhet og normalitet har aldri vært større. Denne streiken kunne virkelig ikke kommet på et verre tidspunkt.

Det høres kanskje ut som om jeg mener dette må avsluttes for en hver pris. Nå må de barnehageansatte skjerpe seg og takke for det PBL kaller "bransjens beste pensjonsavtale".

Men NEI. På tross av det vi står i, støtter vi de ansatte!

Det har tatt mye tid og konsentrasjon jeg ikke har å sette meg inn i denne konflikten. Det er fryktelig frustrerende å se på at barnehagene stenger ned og sparer lønnsutgifter, mens de fortsatt mottar penger fra kommunene som skulle gått til drift. Hvor er insentivet til å gå i dialog og forhandle når man ikke har noe å vinne på det? Noe som også gjør dette vanskelig å forstå, er rekken av avledende uttalelser fra PBLs side. Sånn jeg har forstått det handler dette om forutsigbarhet og rettferdighet, noe alle kan relatere seg til. Den ansatte vet rett og slett ikke om de sitter igjen med en rettferdig pensjon etter et langt arbeidsliv, der de har gitt av seg selv for gi de beste forutsetningene for det kjæreste vi har. Barna våre!

Hva ønsker vi oss? Hva ønsker barna våre seg? Jo de ønsker seg også forutsigbarhet, lavere vikarbruk, lite gjennomtrekk av barnehageansatte og fornøyde arbeidstakere med overskudd til å skape den beste hverdagen. Vi ønsker oss det samme som de streikende! Det kan kanskje være vanskelig å holde fokus på dette nå, men det er så viktig at vi som rammes så hardt, klarer å stå rakt og vise vår støtte for de barnehageansatte. Det er viktig for barna våre nå, og alle de som kommer etter!

Takk!