Krigens krav til Fagforbundet

Den britiske alenemoren Diana fødte sitt syvende barn i en fattig stue i landsbyen Winsford i mars 1881. Gutten fikk navnet Ernest Bevin. Mot alle odds skulle denne gutten endre britisk politikk og europeisk historie.

24.11.2022 av Av Anniken Huitfeldt, utenriksminister
Sist oppdatert: 20.12.2022

I 1920 ble Ernest Bevin valgt som generalsekretær i havne- og transportarbeiderforbundet i Storbritannia. For øvrig samme år som forløperen til Fagforbundet, Norsk kommunearbeiderforbund, ble stiftet. To år senere var han med å danne Transport and General Workers Union, som ble Storbritannias største fagforening.

I 1940 ble han arbeidsminister, så utenriksminister, da Labour vant valget etter krigen. Bevins tok med seg noen perspektiver inn i regjering som ikke var like selvsagte den gang som de er i dag.

Han tok med seg fagforeningens bærende ideer om samhold, frihet, likhet og solidaritet. Han snakket varmt om allianser av demokratier for å møte trusselen fra autoritære regimer. Først fra Hitler og fascismen. Deretter fra Stalin og kommunismen.

Allerede i 1947 tok han initiativet til en organisasjon som skulle samordne og fordele Marshallhjelpen. Den organisasjonen kjenner vi i dag som OECD.  I januar 1948 foreslo han at de vesteuropeiske landene skulle slutte seg sammen i en militær allianse for å møte trusselen fra Stalin og Sovjetunionen. Et forslag som ble til virkelighet da Atlanterhavspakten ble signert i 1949, og NATO ble etablert.

Bevin var en uredd og tydelig fagforeningsmann som ikke bare forsto det store sikkerhetspolitiske bildet i sin tid. Han forsto også at de bærende ideene fra fagforeningen også gjelder for forholdet mellom nasjoner. Nemlig at vi er sterkere når vi står sammen.

I vestlige demokratiers møte med Russlands brutale krig i Ukraina, trer dette tydelig fram. Vi står sterkere sammen enn hva Putin kunne forestille seg.

I Putins verdenbilde var ikke bare Ukraina svakt, også vestlige demokratier var svake. Kanskje må han revurdere det synet nå. For nå har samholdet i de vestlige demokratiene vist sin styrke. Vi har vedtatt historisk strenge sanksjoner på rekordtid og fordømt Russlands folkerettsbrudd. Vi sender våpen og hjelp til Ukraina i stort tempo, og i stort volum. Samarbeidet i både EU og NATO er sterkere og mer effektivt enn noensinne.

Europeiske fagforeninger står også sammen i fordømmelsen av Russlands invasjon. Noe Fagforbundets leder, Mette Nord, var tydelig på da hun like etter invasjonen møtte Yurii Pizhuk, lederen i fagforeninga for statlige ansatte i Ukraina.

Men selv om samholdet er sterkt, så kan vi ikke slå oss til ro. Våre demokratier, vårt samhold og vår styrke, blir testet. Energiknapphet og økt inflasjon påvirker kjøpekraft og arbeidsplasser, og skaper usikkerhet og frykt for framtida blant Fagforbundets medlemmer. Den frykten forstår jeg godt.

Men vi må ikke glemme at det er Russlands krig som gjør at vi går en usikker vinter i møte. Putins strategi er å så splid gjennom krise. At kalde europeere med slunkne lommebøker skal glemme eller ofre Ukraina.

Vi frykter for vår egen sikkerhet, våre egne arbeidsplasser og vår egen fremtid. Men krigen i Ukraina handler om å trosse frykten. Den handler om solidaritet og troen på internasjonalt samarbeid. Og nettopp det samholdet er Fagforbundets viktigste bidrag til den krisen vi står midt oppe i. Hvis vi fortsetter å holde oss til Fagforbundets grunnleggende ideer – samhold, solidaritet og viljestyrke – så kan ikke Putin vinne denne krigen.

Det prinsippet forstod Ernest Bevin da han la fram sin plan i 1948.

Nå er det Ukrainas frihet det gjelder.