"Det er de som stjeler. Ikke vi"

Reisebrev fra Jordandalen.

09.02.2023 av Medlem i Fagforbundet Oslo
Sist oppdatert: 17.02.2023

Forslaget var ment som en vits, et forsøk på å være morsom. Vi lo av hundene til Buhran, gjeteren med det uttrykksfulle ansiktet. De var ikke noe tess til å gjete dyrene hans. Mye lyd og vimsete. Jeg utførte rollen som vakthunder bedre.

En stor flokk, kanskje over hundre dyr løp i ulike retninger. Sauer og geiter. Det er bosetterne som har gjeterhunder, fortalte Buhran. Jeg foreslo at vi kunne ta en.

En følelse av klaustrofobi

Bosettingene og militærområdene i Jordandalen omringer beduinene i området. Naturen er overveldende vakker, på klarværsdager ser du langt inn i Jordan. Men de fysiske gjerdene og usynlige grensene okkupasjonsmakten har tegnet opp på kartet bringer frem en følelse av klaustrofobi. Så mye utilgjengelig land.

Når vi stopper opp hører vi klover som slår mot steinene i det bugnende landskapet. Noen skuddsalver i bakgrunnen. Gress og busker som blir fortært.

Men langt ifra nok gress. Vinteren har vært tørr og gresset er så vidt synlig, til tross for en uke med regn. Dyrene vi gjeter går mye, spiser lite. Det er ikke så mye å spise. Derfor må de gå lenger. Skulle ha gått mye lenger.

Livsgrunnlaget trues

For mennesker som allerede lever på marginene er små endringer fatale. Vi hører historier om konfiskerte traktorer som i praksis betyr alt for en bonde. Traktoren frakter vann og fôr til dyra. Vi hører om bosettere som ødelegger vanntanker de ikke får erstattet. Fysiske angrep på gjetere er vanlig, og skremmer mange fra å ta dyra sine ut på beite. Konsekvensen blir økte utgifter, livsgrunnlaget trues.

Vi er her for å bistå gjeterne. Bidra til tilstedeværelse og en følelse av trygghet, rapporterer og dokumenterer menneskerettighetsbrudd. Slik at gjeterne kan ta med dyra sine på beite uten å være redde for å bli fysisk angrepet eller oppleve trusler om vold.

Det er de som stjeler

Jeg tror gjeteren forsto at jeg forsøkte å dra en spøk. Jeg ville aldri stjålet en hund. Absolutt ikke fra en bosetting. Men svaret kom like kontant. «They are the ones who are stealing, not us». De israelske bosettingene og militærområdene på Vestbredden har økt i antall og omfang siden den første bosettingen ble etablert på okkupert område i 1967. Nå er de over alt.

Som jordrottehull som dukker opp på plenen din, plenen som alle hadde lovet å hjelpe deg med å gro, grønn og fin. Hullene ødelegger plenen fortere enn du klarer å fylle de opp igjen. De blir flere og flere, og på et tidspunkt er plenen bare et lappeteppe av små områder du kan trå på. Slik kartet over de palestinske områdene ser ut nå.

Håpløsheten tar deg når du forstår at du har tapt kampen, og må gi opp drømmen om en plen. Eller et land. Og ingen egentlig brydde seg om hjelpe deg med å stoppe det som skjedde, selv om de hadde lovet deg det.

Om Burhan og hans familie gir opp og flytter fra landet sitt vil Israel ta kontroll over det. Burhan og flere andre palestinere i Jordandalen klamrer seg derfor fast til landet sitt, fast bestemt på å ikke dra.

Okkupere eller annektere er store ord. Du kan jo også kalle det å stjele. Jorda de er så knyttet til og landet de skulle bygge. Behovet for hevn må være stort, tenker jeg. Til tross forteller Burhan meg, at det er de som stjeler. Ikke vi.

Om forfatteren

Reisebrevet er  skrevet av et medlem i Fagforbundet Oslo som frivillig deltar i Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram i Palestina og Israel (EAPPI - Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel). Kirkens Nødhjelp er norsk koordinator. Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Norges Kristne Råd og KFUK-KFUM Global står også bak programmet. De synspunktene som uttrykkes her er personlige og uttrykker nødvendigvis ikke synet til Kirkenes Verdensråd eller de norske senderorganisasjonene.

Forfatteren er anonym etter råd fra ledsagerprogrammet.  Årsaken er at flere har blitt nektet innreise til Israel på bakgrunn av at de skal være ledsagerne.