Ære være Barnabyhe!

Fagforbundets SOS-barneby kjennetegnes av gode, stabile ansatte i administrasjonen, familiehusene, barnehagen, skolen og som koordinatorer i lokalsamfunnsprogrammet. I tillegg har barnebyen dyktige og stabile frivillige som er helt avgjørende for at lokalsamfunnsprogrammet skal lykkes. Barnabyhe (55) er en av dem.

19.06.2023 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 19.06.2023

På bar bakke

Styrken til Barnabyhe er at hun vet hva det vil si å stå helt på bar bakke, å ikke ha mat til sultne barnemager og ikke vite hva morgendagen bringer utover mer av det samme håpløse som dagen før.

Da barnebyen fikk kontakt med Barnabyhe i 2008, så hadde lokalsamfunnsprogrammet nettopp startet.  Det skulle ta to år til før barnebyen ble offisielt åpnet med familiehus, barnehage og stor skole. Nøden venter ikke på at bygninger skal bli ferdige, så lokalsamfunnsprogrammet ble raskt satt i gang.  

Frigjøringskrigen som deretter ble etterfulgt av 27 år med borgerkrig førte befolkningen i dyp fattigdom, jorda var brakk og minebelagt, mellom 500 000 – 800 000 ble drept, og 2,3 millioner var internt fordrevne. Huambo var provinsen som var hardest rammet av borgerkrigen. Barnabyhes mann var en av de mange drepte. Enken med fem barn var i en fortvilet situasjon.

– Jeg hadde nesten ingenting, ikke en gang et ordentlig tak til leirhytta vårt.  Den lille inntekten min på strøjobber strakk ikke til for at vi skulle overleve, så jeg hadde stor gjeld. Ungene gikk ikke på skolen, det var det ikke penger til, og verken barna eller jeg hadde id-papirer, fortalte Barnebyhe i 2017.

Hjelp til selvhjelp

Formålet med lokalsamfunnsprogrammet er å gi støtte og hjelp til selvhjelp til eneforsørgere slik at familien kan holde sammen. Først prioriteres grunnleggende behov som blikktak og dør til leirhytta, mat og skoleplass. Forsørgeren, som oftest er enker, alenemødre, storesøstre eller bestemødre som tar vare på søskenflokken, får diverse kurs og opplæring som kan gi inntektsskapende arbeid.  I dag blir de fleste selvforsørgende i løpet av fire år, men for de som ble med i programmet i starten, var det en rekke utfordringer som gjorde at det ofte tok litt lengre tid. For Barnabyhe gikk det seks år før hun klarte seg helt på egen hånd.

– ­Jeg fikk hjelp til å sette i stand huset og til å skaffe ID-papirer. Barna fikk gå på skole, og selv fikk jeg sykurs. Da kurset var over fikk alle deltakerne beholde symaskinene slik at vi kunne sy klær på bestilling. Jeg ville gjerne lære mer, og da fikk jeg mer undervisning i søm.

I 2014 kunne Barnabyhe skrives ut av programmet. Hun var da både gjeldfri og selvforsørgende.

– Å få støtte gjennom lokalsamfunnsprogrammet har endret livet vårt, og det gir meg motivasjon til hjelpe andre i samme situasjon som jeg og barna var.

Uten frivillige stopper lokalsamfunnene opp

Barnebyen samarbeider med landsbykomiteer og frivillige organisasjoner i landsbyen for å identifisere og nå frem til dem som trenger det mest.  Når store deler av befolkningen lever i fattigdom, så er det få som har overskudd til frivillig arbeid. Men i barnebyens lokalsamfunnsprogram er det nå over 30 frivillige. Barnabyhe har i flere år vært frivillig for hele syv familier. Nå har Barnabyhe blitt symaskinreparatør for syerskene, og så følger hun opp at familiene sender barna sine på skolen.