Reisebrev fra Palestina

En intens uke i Palestina.

27.09.2023 av Rebekka Torp og Jørgen Aanerud
Sist oppdatert: 29.09.2023

Internasjonal solidaritet er en viktig del av arbeidet til Fagforbundet Oslo. Rebekka Torp er ungdomsleder i Fagforbundet Post Oslo og Omegn og Jørgen Aanerud er nestleder i Ungdomsutvalget i Fagforbundet Oslo. De har vært på en ukes opphold i Palestina og Israel i regi av Palestinakomitéen. Målet er solidaritet med palestinerne. Som en del av solidaritetsarbeidet har Rebekka og Jørgen skrevet et reisebrev om inntrykk fra oppholdet i et okkupert land.

9. september. En gruppe på ti nordmenn kommer seint til Israel. 
10. september. Palestina komitéen tok oss med på en busstur opp til Oljeberget. På veien ned passerte vi flere viktige religiøse plasser. Fra toppen har man fullt utsyn over Jerusalem. Vi fikk innføring i hvor palestinerne hadde blitt fordrevet og historien om tempelhøyden og Klippedommen. På vei nedover passerte vi hagen hvor Jesus skal ha sittet og mediter før han ble forrådt. Videre nedover gikk vi inn i en katakombe hvor Jomfru Maria skal være begravet. Deretter dro vi til Løveporten. Der fikk vi servert velsmakende palestinsk mat på tallerkener som virket endeløse. Selv med ti voksne til stede hadde vi ikke sjans til å få spist opp alt.

Etter det gikk vi til Klagemuren. Vi ble fortalt at flere palestinske husstander ble jevnet med jorden for å lage plass til de besøkende. Etter at vi besøkte Klagemuren, fulgte vi ruten gjennom gamlebyen hvor Jesus skal ha båret korset. Der fikk vi fritime til å gå rundt i kirken som var bygd rundt en bit av korset. Kvelden endte med et fellesmåltid før vi gikk til sengs.

11. september. Tur til Lifta og Jaffa. Lifta var engang en rik landsby med frukt hager og to til tre etasjers hus. I dag er byen forlatt og et naturreservat. Vi ble fortalt hvordan Israel tvang palestinerne som bodde i landsbyen til å evakuere. Husene ble etterpå brukt av israelere fra 1948 til 1970-tallet. Staten hadde bedt folk om å bo der, slik at det ble en del av Israel.

Så dro gruppen til Jaffa. Her fikk vi omvisning av en lokal politiker som fortalte oss om hvor viktig havnebyen Jaffa har vært gjennom tidene. Videre fikk vi se på moderniseringen av byen, med egen trikkebane og sykkelfelt. Dette kan fra vårt syn virke bra, men for palestinere som bor i Jaffa er gentrifiseringen blitt en tragedie. En leilighet i Jaffa ligger nå på Oslo-nivå, både for å eie og å leie. For en befolkning med begrensede muligheter for arbeid, og en utdanningsinstitusjon som ikke vil ha dem der, er det umulig å få bli. 

12. september. Dagen startet med et besøk i Klippedomen og Al-Aqsa moskéen i Jerusalem. Guiden vår er blant de mange palestinerne som er svartelistet av Israel. Han har sittet ti år i fengsel på grunn av hans motstand mot regimet.

Etter turen måtte vi skynde oss tilbake til bussen hvor vår neste guide ventet. Organisasjonen Grassroots Jerusalem viste oss Jerusalem fra den andre siden av Oljeberget. Der fikk vi et klart bilde av okkupasjonen og utdrivelsen av det palestinske folket. Vi så skillene mellom israelernes områder og palestinske områder. Store flotte blokker og hus mot vest og små nedslitte hjem i øst. Områdene er skilt med en tykk, grå mur. Denne muren kunne vi følge med øynene nesten fra start til slutt. Den ble bygd for å holde palestinere ute av sine egne områder, og for å unngå at de får bruke sine egne ressurser som vann, strøm, beite for dyrene, og generell frihetsberøvelse. 

På kvelden hadde vi besøk av Sahar Vardi. Hun er ei israelsk jøde, forfatter, og organisator/leder av diverse grupper som jobber mot okkupasjonen av Palestina. Hun er oppvokst i et venstreorientert hjem. Hennes far pleide å ta henne med til demonstrasjonene ved muren når den ble bygd. Det førte til at hun som attenåring nektet å delta i den treårige obligatoriske militærtjenesten. For dette satt hun i fengsel i 28 dager. Hun fortalte videre om Israels historie, militæret, politi, vakthold, våpen industrien og hvilke nasjoner i området rundt som kunne utgjøre en trussel. Det som kanskje sjokkerte mest var når Sahar fortalte om at nabolandene foretrakk å kjøpe våpen av Israel, fordi landet ikke stiller spørsmål. Og vondt verre; at Israel vinkla bombingen av Gaza som positivt på flere måter. De bruker Gazas innbyggere som målskive, for å vise de som kjøper hvor bra og effektivt deres våpen er!

13. september. Vi pakket våre saker og dro videre til Betlehem. Før vi dro hadde vi gleden av å prate med Maen Qotab. Mannen som tok med seg de første lagene med palestinske barn fra Jerusalem og Gaza til Norway Cup i 2010 - 2015. Han er veldig stolt over hva lagene hans har fått til.

Veien fra Jeruslamen til  den hel-palestinske byen Betlehem er kort. Vi bodde på et hostel noen få minutter fra kirken som ligger der Jesus skal ha blitt født for 2000 år siden.

Den legendariske gateartisten Banksy drifter et hotell og museum i Betlehem. Det er et særdeles spennende hotell med kunst på alle vegger om frihet til palestinere, og et fritt Palestina. I første etasje ligger Banksy-museet. Et lite museum fylt med artikler, filmer, og objekter som hver forteller en historie om livet på Vestbredden. I andre etasje er det et kunstgalleri med palestinske kunstnere som har både malt og lagd skulpturer som omhandler ytringsfrihet og undertrykkelsen av det palestinske folk.

Så gikk vi gjennom Betlehem til FN-leiren Ayda camp, som er en palestinsk flyktningeleir fra 1948. Der besøkte vi Islam som jobbet ved en kokkeskole for voksen og barn med psykiske- og fysiske utfordringer. Hun fortalte om de psykiske utfordringene barn og unge får på grunn av usikkerhet, utrygghet, stress og urettferdighet. Barn som blir sprayet med vann som stinker i uker, hvis de protester mot okkupantene. Det gjør at de igjen håndterer situasjoner med uniformerte menn dårligere enn hva de kunne ha gjort om psykisk helse hadde blitt ivaretatt.

14. september.  I dag gikk turen til Ramallah, hvor vi fikk besøke Reform, en ungdomsorganisasjon som jobber for en bedre fremtid for ungdommen i Palestina. En av hjertesakene er å forene palestinske barn og ungdom på tvers av politisk styre, kjønn, religion, og klasse. Etter det møtte vi Al-Haq, som er en menneskerettighetsorganisasjon som dokumenterer og arkiverer brudd på menneskerettighetene begått av palestinsk politi og Israel. For to år siden ble organisasjonen dømt av den israelske stat som en terroristorganisasjon, uten at det er lagt frem konkrete beviser.

Dagen ble avsluttet med en aggressiv passkontroll. Heldigvis fikk alle passere.

15. september. Dagen startet med et besøk hos glassblåsere i Hebron. De lager nydelig keramikk og resirkulert glass. Deretter gikk turen til gamlebyen i Hebron som føltes som en spøkelsesby. Alle hus sto tomme og butikkene var stengt. Årsaken er et aggressivt militærnærvær og lover som forhindrer mulighetene for jobb. Hele tiden hadde vi en følelse av å være iakttatt av bosetterne som har bygd blokker rundt den lille byen. Palestinerne har måttet lage tak av gjerder og gitter over gågaten for å hindre at bosetterne skal kaste stein og søppel ned på gata.

Etter besøket i gamlebyen dro vi til en beduinleir med to hundre mennesker. Selv om beduinene har papirer på at de eier jorda, har bosetterne og staten gjort livet i leiren miserabelt. De lider av konstant vannmangel for seg og dyra. De får ikke bruke strøm eller bygge faste boliger. De har ikke tilgang til ambulanse, eller annen hjelp, uten å bryte loven. 

16. september.  I Jordandalen fikk vi både se og høre undertrykkelsen fra de få beduinene som bodde der. Først besøkte vi noen gjetere. Landsbyen de kom fra pleide å huse tretti familier. Nå var det bare tre igjen. Den eldste vi prata med var ikke mer enn tjue år. Han kunne fortelle oss om vannmangel, og at for bare to dager siden hadde israelsk militær kommet til beitemarkene for å skremme han bort. De truet med å drepe en av sauene og skøyt mot ham og  slo til ham med geværet. Vannmangelen gjør at dyrene ikke får i seg nok å drikke, eller mat, siden jorda er så tørr.  Tidligere hadde det rent en liten elv i nærheten, men den var nå lagt i rør bort til bosetterne.

Etterpå besøkte vi en bondefamilie, som også nylig hadde blitt trakassert. Tidligere samme dag hadde en bosetter forsøkt å kjøre over saueflokken deres. Det til tross så familien positivt på framtida. De eldste av barna studerte på universitetet, og de resterende gikk på en skole i nærheten. Det palestinske folket er svært framtidsorienterte. Den stoltheten vi så, og varmen vi ble møtt med, er noe for seg selv.

17. september. Det var på tide å dra hjem. I bussen var vi ganske spent for hva som kom til å møte oss på flyplassen. For vi hadde med oss en del effekter som ikke satte den israelske stat i et positivt lys.

Nervøse møtte vi på vakter som skulle sjekke passene. Det ble mye venting før prosessen med utspørring begynte. Hvor har vi hadde vært? Hva vi hadde gjort og hvem vi hadde prata med? Og hvorfor vi egentlig var her? Spørsmålene ble stilt gjentatte ganger. Vi ble tatt ut én og én. Vi ble også forsøkt splittet, ved å si at enkelte av oss løy. Det var en stor påkjenning, og vi forsto enda bedre hvordan palestinerne må ha det. Femten minutter før avgangen ga vaktene seg og vi kom oss på flyet til Istanbul. Fem timer seinere var vi tilbake på norsk jord. Vi gikk hver til vårt med opplevelser og inntrykk vi seint vil glemme.