Enda en julefortelling

Jeg må ha vært rundt 10 år gammel da jeg så en scene fra musikalen Annie på TV, kanskje på Lørdan? Jeg fikk CD-en og hørte den i hjel.

26.11.2024 av Anna-Sabina Soggiu, forfatter av boka Vi fattigfolk og medlem i Fagforbundet
Sist oppdatert: 26.11.2024

Billettene til forestillingen var helt sjukt dyre. Da mormor likevel kjøpte, ble jeg så glad at jeg telte ned dagene med et kryss hver dag i dagboka mi.

Jeg tror mamma tenkte at kulturopplevelser ville løfte meg ut av sosial­blokka på Tøyen i Oslo. Ta meg vekk fra dårlig betalte jobber og boforhold, inn i høyere utdanning, fast jobb i kommunen og kanskje en OBOS-leilighet på en annen kant av byen. Jeg satt pliktskyldig på skolebenken, spilte piano, gikk på teaterskole og leste bøker om Mozart og Beethoven. Det var sjelden jeg kjente meg igjen i teater og bøker. Men Annie traff. Ei fattig jente som sang om en bedre dag i morgen.

Da jeg vokste opp med dårlig råd, visste ikke jeg om annet. Alle rundt meg hadde det sånn. Det er en beskyttelse i å slippe å stikke seg ut. Om foreldrene våre jobbet, var det i lavtlønnsyrker med lite eller ingen krav til utdanning. De strevde med å få endene til å møtes, drømte om bedre dager, for seg og for ungene sine. For mange av oss ble det ikke sånn. Livene våre var for vanskelige.

Mange år etter Annie så jeg Dickens julefortelling på Nationaltheatret. Det var noe statisk og rart ved den onde, griske og rike Ebenezer Scrooge og den underbetalte tjeneren Bob Cratchit. Tjeneren og hans familie myknet rikingens hjerte fordi de var snille og omtenksomme. Fattigdom er ikke vakkert. Man blir ikke greiere og snillere av å ha det vanskelig. Man har det bare vanskelig.

Vi lærer det fra vi er små, vi fattigfolk. Du må ikke gjøre noe gærent. Veien til et vanskelig liv er brei, mens den smale er nesten umulig. Faller du, blir du liggende. Alt kan gå galt, og mest sannsynlig gjør det det. Maset fra mamma var å aldri stå stille, bli noe annet, ikke blande meg med feil folk, ikke tråkke feil, ikke være sånn eller sånn. Jeg forandra måten jeg snakka på, holdt meg unna, holdt meg flytende, og tok utdanning mens jeg sparte penger. For ellers ville det gå til helvete.

Det er rein flaks om du kommer deg ut av fattigdom. Flaks er ujevnt fordelt, som en lærer på sosionomstudiet sa. De som har, får mer, mens de som ikke har, mister det lille de har. Min flaks var at jeg klarte å sitte stille på skolen. Så stille at jeg etter årevis med utdanning, fikk fast stilling i offentlig sektor og OBOS-leilighet.

Arbeiderbevegelsen har kjempa fram sosiale rettigheter, gjennom kamper for tariffavtaler og bedre vilkår for de som har en jobb å gå til.

Som Annie sang da jeg satt med stjerner i øya og drømte om bedre dager sammen med mormor rett før jul på 90-tallet:

Det kommer en dag i morgen. Du må tro og håpe at i morgen blir det sol.

Vi kan ikke bare vente på at bedre dager kommer – vi må gjøre dem virkelige for alle. Vi må sørge for at det i morgen også blir solskinn for de som ikke har fått en sjanse ennå. Arbeiderbevegelsen må kjempe for alle, ikke bare de som allerede har en plass ved bordet. Det er mitt juleønske, også i år.